014 
Korttekst. Skrevet av: Christopher F-B Grøndahl
Første gang han forsvant må ha vært på barneskolen. Han sto i gangen og smugtittet på avstandsforelskelsen, en liten mørkhåret pike med store brune øyne, husker ikke hva det var med henne bortsett fra disse øynene, hvordan er det mulig å bli så intenst opptatt av et menneske når du bare er åtte? Og så glapp han. En merkelig følelse, mest som en kribling, som når du har sittet feil og benet ditt er numment. Maur. Vet ikke hvor lang tid det gikk, kanskje bare noen timer, kom tilbake av noe kaldt, noen som stappet snø ned i nakken og inn under ullgenseren, en av sjetteklassingene med sigarettånde og skjevt flir. Men hva var det hun gjorde som fikk ham til å forsvinne? Neste varte flere dager. Han sto foran et mylder av fotografer, kanskje nærmere ti stykker, alle i ferd med å vri blitzene opp mot taket, alle i ferd med å mumle halvhøyt Se hit, en asynkron haggel av lysglimt og den tørre lyden av motorene som trekker usynlige plastfilmer fremover, en god lyd, godt å stå sånn, som om den litt unyanserte oppmerksomheten fra disse menneskene gjorde ham tydelig for første gang. Nå er jeg noen tenkte han. Og så var han borte. Fotografene hadde tydeligvis gjort seg ferdige, for de registrerte det ikke, bare snudde seg mot neste begivenhet, rettet litt på blitzene og brant av. Pressekonferansen var den 12. Han dukket ikke opp før den 15. Den samme kriblingen i kroppen, bare hardere, ubehageligere. Som om det å bli voksen hadde forsterket feberfantasiene fra barndommen. Forsterket dem i stedet for å dempe. Som om kroppen stadig får mer å huske. Linn var i opprør. Hun sier ikke så mye når hun er sånn, men det er lett å se. Noe med hvordan hun lager ordene, hvordan munnvikene trekkes litt nedover når hun snakker. Munnvikene til Linn snakket om svik. Om å kunne stole på. Om å være gravid og å trenge hjelp. Hadde det bare vært krøllete klær, fyllearoma, leppestiftmerker på skjortekraven eller noe annet håndfast og ikke bare denne ordløse kriblingen som nærmer seg det uutholdelige, før han står foran vinduet og kikker på bildet av seg selv brettet ut på tavlen, fargene i trykket ikke helt synkrone sånn at ansiktet hans dras litt utover og ordet Savnet eller Forsvunnet eller kanskje ingenting. Bare Dagbladet Torsdag 15. september. Tre dager. Kommer veene uten forvarsel? Er det ikke en svak kribling like før, et lite forvarsel, før han kan stå halvt oppreist ved siden av henne, kjenne at pannen er klam, se hvordan tannkjøttet hennes kommer til syne, høre på alle de rare ordene hun plutselig kan. Han står sånn halvt oppreist og vet ikke hvor han skal gjøre av hendene. Møter blikket til assistentlegen, en ung kvinne, ser på ham, kjevemusklene hennes spiller. Som om hun sto og tygget på tennene sine. Kanskje er det første gang. Kanskje har hun ikke sovet. Eller. Men nå er de her begge to, ved siden av hverandre. Han har armen rundt henne, nesten som for å holde henne på bena. Som om skillet er umerkelig, skillet mellom å kjøre hjem med et gurglende nøste pakket i blonder og det å stå her og holde henne oppe. For selv om vannet er borte, selv om hun ikke lenger har noe å bære på er hun tung, og det er hans oppgave å holde henne på bena, holde dem begge på bena. Det kribler. Armene som løs, organisk masse spent utover et tynt rammeverk av ståltråd, spisse kanter som spiser seg gjennom polstringen når han prøver å bevege dem. Men han blir ikke borte. Bare står her med armen rundt henne og lar tårene renne stille nedover ansiktet.
-CG
(Christopher er en ekte ordentlig forfatter som har gitt ut bok og alt mulig, og han har også bidratt med tekst til Tristessas historie, en novelle satt sammen av brokker av tekst tatt fra Poetikons mange diktere) |